Dette er
utgangspunkt for mitt engasjement. Altså ingen fasit.
Vår tid trenger komplekse historier
Jeg blir ikke
underholdt av ubalanserte og spissa reportasjer, der det på forhånd er bestemt
hvem som er skurken og hvem som er helten. Tekster som går mot et
forhåndsbestemt mål eller budskap synes jeg sjelden er spennende. Jeg liker
tekster der jeg følger erkjennelsesveien til forfatteren, eller journalisten.
At det er ekte utforskning.
Min tanke er at
man skal legge fram kompleksiteten og overlate til leseren å eventuelt velge
standpunkt. Å få en ferdig fortolket tekst, enten man skriver journalistisk
eller skjønnlitterært, opplever jeg som lite givende. Ofte er leseren smartere
enn skribenten. Jeg tror det er lurt å ikke undervurder leseren.
Jeg mener ikke
bare at unyanserte tekster er dårlig underholdning, men jeg tror også er farlig
i våre tider. Alle formidlere i dag har kanskje et ansvar for å formidle
kompleksiteten på en forståelig måte? Det kan høres ut som et paradoks. Men det
er viktig i vår tid hvor det er så mange krefter som virker polariserende.
Den som skriver
bør også sette seg selv på spill, og også se seg selv. ”Selvrettferdigheten er
rettferdighetens største fiende” er det noen som har sagt. Nederlag i livet kan
være gode nyheter for litteraturen.
I
skjønnlitteratur må det være språklig interessant.
Lage bilder, klang og rytme
Nyanser.
Språkets betydning for menneskelig
vitalitet
Skrive der det
gjør litt vondt?
Jo mer personlig jo mer allment gjenkjennelig.
Dyrke egen rarhet i teksten.
Klisjeene når sjelden fram med mindre det er en bevisst lek med klisjeer.
Å ikke ha
tilgang til språket kan føre til avmakt og psykiske smerter. For mange
kan skriving virke helende. Hvorvidt resultatet av skriving blir bra er umulig
å forutsi på forhånd.
Noen forfattere
sier de er en annen etter at de har skrevet boka. At vi som leser har fulgt
forfatteren.
Ved å skrive
selv, kan man også få større glede av å lese.
Det finnes verken klisjéfylte eller
kjedelige mennesker, men det finnes både klisjéfylte og kjedelige tekster
Det er vanskelig
å forutse hvem som får publisert sine tekster på et forlag, og hvem som blir
refusert. Ofte kommer det nye og interessante fra uventet hold.
Det er ulik
motivasjon for å melde seg på skrivekurs. Noen har allerede utgitt bøker og
trenger inspirasjon og påfyll. Noen er helt nybegynnere. Noen tenker på å bli
forfattere. Noen gjør det for sin egen glede. Jeg tror det er en fryd for alle
mennesker å kunne uttrykke seg.
Jeg tror det er
sånn at noen forfattere rendyrker én litterær stemme, mens andre har flere
stemmer. Det er kanskje sånn at ulike sjangre appellerer til ulike sider hos
forfatteren?
Noen skiver mer
intuitivt, og får det til å funke. Andre prøver og feiler, og leser seg opp på ulike grep og virkemidler for å få teksten på plass.
Skrivekurs og opplesninger
Gro Dahle
trekker fram flere punkter om mulighetene med kurs og opplesninger, og hvorfor
det kan være viktig:
·
Det
handler kanskje om å utsette seg for press og oppgaver, og at ved et slikt type
press så skjer det noe.
·
Gir
rom for å komme sammen og vise hverandre, både med åpen mikrofon og opplesning,
men også ved kurs hvor språket er i fokus.
·
Etablere
trygge rom og trygge situasjoner hvor folk våger å slippe seg ut og slippe
stemmen sin løs.
·
Det
å bli sett er viktig. Å bli sett på et kurs, og å gjøre seg sett gjennom åpen
mikrofon.
·
Kan
stimulere språklig utvikling og egen personlig utvikling, og disse to tingene
henger sammen.
·
Det
er moro! Det å gjøre kunst sammen, skrive skjønnlitterært, er like mye å reise
på ferie som å reise til Syden.
·
På
kursene reiser vi i oppgaver og i tekster, og oppdager og opplever ikke bare
språket, men nye sider i oss selv.