mandag 4. oktober 2010

Randi om Livets dans


Randi har skevet en skrekkelig god tekst til ”Livets dans” bildet av Edvard Munch. Den kan også leses uavhengig av bildet. Stå på Randi

Gnister
Av: Randi Strøm Nilsen

Jeg ser hun kommer med To-ferga. Hun kommer med trillebag og sko som synker ned i søla når hun går for langt ut til sida. Går ut i sida for å unngå spruten fra bilene som kjører av etter henne.

Trodde vi hadde fått fred nå, Jostein og jeg.
Hadde håpt at hun ikke skulle vise seg igjen. At hun ville holde seg unna etter det som var skjedd.
Han har ikke slått siden. Og jeg har ikke slått. Ikke siden St Hans-aften i fjor. Eller Jonsok som hun sier. Radikal og humanist. Veldig medmenneskelig, må jeg si.
Nei, vi har bare slått med ord, hele vinteren. Jeg har slått. Hardt. Bittert.
-       Og du da, som...
Astrid, mor hans, sitt oppgitte blikk. Tatt ungene med seg, inn til seg selv.
-       Kom, skal vi lese litt.
Jo, de hadde tatt seg sammen. Litt varme på vei. Nå i vår. Stryk over håret. Over kinnet.

Jeg ser henne fra stuevinduet. Trekker meg litt tilbake i det hun går forbi..

I fjor kom hun vandrende opp fra kaia. Da kom hun med Firebåten. Sola varmet fortsatt og de planta ut nye roser i hagen. Hun stoppet ved gjerdet. Syns det var strålende at de hadde pussa opp så pent, det gamle huset. Også tre unger, da. Strålende, dere.
- Og du? Spurte vi. Jostein mer enn meg.
- Jeg? Og jo, du vet, det er ikke bare å bryte opp, heller. Men det er klart at det er spennende. Arbeidet. Menneskene. Kulturtilbudene. Men det er godt å komme hjem. Og pleiemor blir jo så glad når jeg kommer.

Kvelden med bål. Grilling. Tradisjon på Sørenden. Hver St-Hans. Flasker og latter.
Og dansen.
Hun i rød kjole. Rødere enn bålet. Heten. Musikken.
-       Får jeg låne ham litt? For gammelt vennskaps skyld?
-       Selvsagt. Bare dans. Jeg får visst uansett se til at Astrid har fått ungene til å sove. Den minste er ikke helt avvent ennå.
Det siste sa jeg med en forklarende gest mot brystet.
De så det ikke. Og han sa ikke; det er kanskje lurt. Han sa ikke til henne at det får bli en annen gang, og ville gå hjemover, med armen rundt skuldrene mine. Han så ikke de andres blikk.

Alle sov da jeg kom hjem. Hadde god tid til å vente.
Visste det da han kom. Så det på vikende blikket, det tafatte forsøk på kjærtegn, det tafatte forsøk på ubekymra stemme. Full, så han hadde vansker med å stå stille da han skulle pisse. Lukten.

Jeg sa ingenting. Reiste meg fra fluktstolen jeg hadde sittet i. Begynte å dra opp rosene vi hadde planta på ettermiddagen. En etter en. Ristet av dem jord og kasta dem i en haug.
Han nølte. Men så kom han.
Prøvde å holde hendene mine fast.
Da skrek jeg. Skrek over det faens huset, som hadde krevd så mye slit. Skrek over at jeg ikke hadde valgt abort. Skrek over meg selv. Over ham. Over skolen. Over den jævlig øya. Over mamma. Over de såre brystvortene. Over valgene.
Da slo han.
 Og jeg slo tilbake. Ville hamre ham i stykker. I små, små hjelpeløse stykker.

Selvsagt forklarte han. Forklarte i uker. Han måtte det.
-       Det var bare. At. At. Ingenting. Husker nesten ikke. Betydde ikke noe. Bare at. At.
Jeg nikket bare. Klart, det kan jo alle forstå. Så fortvilelsen vokse. Ba om å få vite. Og idioten svarte.
-       Nei, hun var ikke bedre enn deg. Nei, jeg lover, jeg slikket henne ikke. Nei, det var ikke bakfra. Jeg vet ikke hva slags lepper hun har når hun suger. Kjære, kjære Karen. Hun har ikke penere bryster enn deg. Nei, gutta på jobben syntes ikke jeg hadde vært skikkelig mannfolk. De syns jeg hadde vært skikkelig drittsekk mot deg. Ja, hun var våt. Nei, ikke våtere enn deg. Karen, stopp.

I slutten av oktober holdt jeg opp. En stund. Til en ettermiddag vi satt ved middagsbordet.
- Du Jostein, jeg bare lurte på en ting. Stille stemme. Ungene spiser. Han spiser.
- Ja?
- Hun skuespillerdama. Hun i Bergen med det store, mørke håret. Du vet hvem jeg mener? Lurte bare på om hun har samme hårfarge andre steder. Eller er det juks? Trodde bare du visste, kanskje.
Rolig skar jeg opp kjøttet på tallerkenen til den minste. I små biter.
Det bleke ansiktet hans. Nå. Nå er det nok. Sinte skritt mot døra. Tilbake. Blikket hans. Nakent. Sterkt.
-       Elskede. Elskede Karen.

Hun nærmer seg nå. Nærmer seg porten. Hun ser bare rett fram for seg. Bagen triller lettere her hvor det er tørr asfalt.

Jeg hører at han roper. Roper på Astrid.
-       Mor, kan du se etter ungene litt?
-       Ja, ja, sier hun, ser mot veien og går mot porten.
Jostein tar meg i handa.
-       Løp, sier han.
-       Løp?
-       Ja, løp!
Jeg legger handa hardt i hans. Den slår i handflata. Gir lyd.
-       Kom igjen. Først til Sørenden. Han ler. Drar i meg.
Vi løper. Jeg løper så fort. Fort nedover stien. Likevel klarer han å dra. Til han ser jeg er sliten. Da løper han bak meg, mens han skyver meg foran seg. Skyver med hendene mot ryggen og hofta mi.
-       Løp, hvisker han.
-       Klarer ikke mer.
Beina mine skjelver. Slutt på pust.
-       Sørenden, du.
 Jeg ler. Synker ned. Tar fatt i en bjørkegrein og lar den gli gjennom fingrene i det gress, strå og prestekrager treffer meg i ryggen.
-       Vil du ut? Vil du bort?
 Han spør. Alvorlig nå.
-       Ja. Etter hvert.
-       Da blir jeg med.
-       Fint.
-       En til først?
-       Ja, en til først.
Jeg legger meg tilbake. Stråene kiler mot skuldrene. Rekker armene mot ham. Låser ham mellom lårene. Et øyeblikk, før jeg åpner for alt.
.



Ingen kommentarer: