tirsdag 14. april 2009

Tekstuniversets første Skrivekonkurranse

Tenkt deg at dette bildet av Nan Goldin er åpningsbilde til en film. Beskriv først bildet og skriv så fortsettelsen. Hva skjer de neste 10, 15 minuttene? Du kan ta perspektivet til en av personene på bildet…enten i 1., 2. eller 3. person. Hva tenker de, hva sier de? Lukter eller sanser noe? Hva skjer? Ingen detalj er for triviell! Jeg foreslår at dere skriver så spontant som mulig.
Send gjerne teksten til tekstuniverset@gmail.com eller legg den inn på kommentarplass. Beste tekst, basert på min subjektive enerådende dømmekraft, vinner en premie fra Tekstuniverset. Helt sikkert ;-) Tror jeg setter fristen til 31. mai.

Viktig P.s. Det viktigste med denne konkurransen er ikke å skrive den beste teksten, men håpet er at bildet kan virke inspirerende og sette i gang skrivegleden.

12 kommentarer:

Margaretha sa...

Hun ligger i sengen, han sitter ved siden, og alt er gyldent, gyldent, gyldent fra veggene til sengeteppet til hans avkledde rygg. Han tar et trekk, drar røyken ned - så langt han kan - helt ned til magen og svimmelheten brer seg gjennom celleveggene og hun stirrer, stirrer, stirrer med den samme brennende fornemmelsen som før i halsen.
Det ligger noe mellom henne og verden, mellom pusten og sjelen, mellom galskapen på utsiden og bølgebrølet i brystet – det reiser seg noe skremmende og mørkt - skrekk i sceneriet - og hun tviholder på bomullstrekket under haken.
- Stopp! Stopp, stopp, stopp, sier en trett stemme fra vindussiden, en fet stemme av typen som tiltrekker febrilske fluer på svette sommerdager, én gang til, sier stemmen, og hun sprer beina viljeløst og han puster oppgitt ut røyken og lukker øynene mot taket, og hun skrur atter en gang av lysbildeserien som kalles livet og er i fritt fall.

MaMarianne sa...

Hun var fremme. Og hun var i gang.

Med det livet hun helt til i går bare hadde drømt om i avklipte, ufokuserte glimt; et liv langt fra tøffelpudding-Vegard og tryggheten og kjedsommeligheten. Hun hadde gjort det. Hun hadde forlatt ungdomskjæresten og samboeren sin gjennom femten år til fordel for en usikker tilværelse som freelance-skribent, innlosjert i det beryktede forfatter-kvartalet på Lower Riverside: Writer's Block. Og der, på kanten av den smale, knirkete gjestesenga på bakrommet til Floozie og LaCandi, satt han, hennes ferskeste erobring, og slapp pusten ut av seg i krydrede skyer.

- Stanislav? kurret hun og strøk ham nedetter korsryggen med foten. - You OK, baby?

Han gav henne bare et grynt og et snørrhark til svar og stirret trassig ut den sprukne, flueflekkede vindusruta.

- Coffee, honey? Or breakfast?

Han reiste seg brått, brågrep buksa som holdt på å rause i gulvet, og labbet stølbeint bort til vasken. - Han skal vel ikke... tenkte hun og trakk overlakenet opp over hodet for å slippe å overvære lense-seansen. Hun hørte likevel mer enn hun ville av den ikke umelodiske sildringen, og dryppet fra den utette pakningen.

- Honey?

Hun svingte bena ned på gulvet, svøpte morgenåpen om seg og gled kjælent borttil og inntil ham. Han gryntet igjen, men ikke direkte uvennlig, og hun smøg armene om livet på ham og lente seg inntil den muskelspillende, svettduggede ryggen hans.

Hva det var som fikk henne til å tvinne seg løs fra ham og gå bort til vinduet, ble hun aldri senere klar over. Men hun gjorde det, som trukket av en usynlig tråd, og hun åpnet vinduet og kikket ut, på leiegården tvers over gata, på den sneglende morgentrafikken, på butikkeierne som sveivet opp jerngitrene foran utstillingsvinduene, og på de fargeglade markisene over utebordene til kafeene og barene.

Markisene.

Rett nedenfor vinduet hennes, i den rød- og hvitstripete og ikke helt rene markisen over Gino's Bar og Grill, lå noe avlangt og tungt innpakket i en søppelsekk og dryppet rødt.

Hun vaklet baklengs og skrek, skrek seg inn i lydløst mørke og barmhjertig stillhet...

Jorunn Solli sa...

Lenge siden jeg har vært her på bloggen. Gleder meg til å lese tekstene deres grundigere :-)

Ken Hansen sa...

-Hvor har du vært?
-Ute.

Stillhet.

-Hva har du gjort?
-Ikke noe spesielt.

Stillhet.

-Hvorfor kan ikke vi gjøre noe sammen?
-Det kan vi vel.
-Hva da?
-Jeg vet ikke.

Stillhet.

-Hva har du lyst til å gjøre?
-Ikke noe spesielt.

Stillhet.

Hun går ut på toalettet, tømmer seg og tørker innsiden av lårene.
Han knipser røyken ut av vinduet, tar på seg underbuksa og klør seg på balla.

-Jeg går.
-Greit.
-Samme tid neste uke?
-Gjerne.

Stillhet.

-Skal vi gå ut en tur da?
-Hva skal vi gjøre?
-Jeg vet ikke.
-Du kan vel tenke litt på det?
-Du også.
-Det skal jeg gjøre.

Stillhet.

-Greit. Ha det.
-Ha det.

Firénsju sa...

En mann tenner en sigarett som han har i munnen sin. Han trekker en dyp pust. Det svir i lungene hans. Røyk kommer ut av nesen hans. Han føler seg som en drage. Uten ild. «Patetisk av meg.»

«Du var fantastisk!» Det sa en skjønn kvinne som ligger på senga ved siden av mannen. Hun er full av glød selv etter en lang natt. Hun har derimot en ild inni seg for hun er en ren elskovsmaskin. «Jeg vil ha mer! Gi me-..!»

«Nei…» Han rister på hodet. «Du er bare programmert til å si det.»

Kvinnen ser forundret ut. «Programmert?»

«Jaja..» Mannen kaster den halvferdige sigaretten sin. «Hvis jeg forvirrer deg, kan jeg alltid omstarte programmet.»

«Hva snakker du om?» Kvinnen er bekymret over mannen sin som har tydeligvis tørnet.

Mannen reiser seg opp fra senga. «Det var hyggelig å møte deg, frøken.»

«Frøken?» Hun tar dynen over seg. «Jeg er konen din!»

«Å, beklager.» Han dasker pannen sin og vinker mens han forlater rommet. «Ha det bra, kone!»

Døren lukkes og alt blir svart. Det tar tjue sekunder før man åpner sine egentlige øyne. Det første han ser er sin virkelige kone. Hun er blitt stygg etter dagens mote som er oransje hår og lilla tettsittende plastikklær. Fantastisk stygg mote.
H
un ser ikke blid ut med den grønne leppeskiften. «Har du vært utro igjen?»

«Det er bare et jævla spill!»

LivÅ sa...

-'Petter, hun er utenfor igjen'
Han svarer ikke, men stirrer tomt foran seg mens hans sakte løfter røyken mot munnen igjen.
-'Petter, du får gå og deale med den gærne dama, jeg orker ikke en konfrontasjon med henne igjen nå'
Han snur seg sakte og smiler, det jager en flamme irritasjon ned ryggraden. At han aldri kan ta et oppgjør og få burugla unna.

Sola varmer gjennom vinduet og fuglene kvitrer lystig utenfor. Dagen er godt igang, men de har ikke dårlig tid. Det er en sånn dag hvor det er greit at alt går i sakte film og det som dukker opp, det dukker opp. De hadde dog ikke kalkulert inn Rebecca utenfor, dundrende på døra som en gal.

Nå rasler det utenfor vinduet og en stemme skingrer,
-'Petter, jeg vet du er der, bilen din står utenfor. Kom ut nå! Jeg forlanger å snakke med deg -Umiddelbart!'
De ser på hverandre og smiler konspiratorisk, et lite panikkanslag murrer i magen og Eva kaster et ekstra blikk bort mot vinduet for å sjekke at de florlette gardinene er trukket for. Hun trekker dyna opp over nesa og kjenner at hun holder pusten.

-'Jeg vet du er der, kom ut med en gang. Du lovet meg hjelp i hagen'
Stemmen var myndig nå, og Petter reiser seg sakte. Eva ser musklene stramme seg over ryggen idet han går over gulvet bort til vinduet. Hele kroppen hans stålsetter seg i det han tar tak i gardinene og flerrer dem til side. Utenfor står Rebecca, Eva ser hun skvetter. Det kan ha vært overraskelsen ved brått å se ham eller det at sneipen sneier forbi henne i det Petter brøler
-'Gå din vei mamma!'
-'La oss være i fred!'
Han lukker gardinene med et kjapt svusj og i ett sprang er han tilbake i senga hvor de fnisende gjemmer seg under dyna begge to, omtrent som da de var nygift mange år tilbake.

Jorunn Solli sa...

Nå blei jeg skikkelig glad...av å se så mange bidrag. Gleder meg til å lese alle tekstene :-)

Anneiu sa...

Hun låg der, litt anspent.
Holdt pusten.
Ventet.
Tolmodig.

Tiden stod stille.

Solen forsvant sakte bak hustakene, farvet rommet med et gyllent rolig skjœr.

Den beroligende farven som omgav dem var en enorm kontrast til hvordan han følte seg innvendig.
Han prøvde febrilsk å fordøye det hun hadde sagt. Kunne ikke tro det. Ikke hun…

Umulig. De hadde jo bodd sammen i nesten 10 år. Hatt sex hver dag. Vel, nesten hver dag… Hun hadde jo stønnet, hatt orgasmer ofte nok, hadde hun ikke? Han nøt det at han hadde vœrt så flink til å tilfredsstille hele tiden, var MANN.
Eller?????

Tankene krasjet rundt i hodet på ham. Fullt kjør, rundt og rundt, kom ingen vei.
Prøvde å huske ting som kunne bekrefte hva hun hadde sagt. Spolet fram og tilbake de siste 10 årene i hans liv, fram og tilbake. Fannt ikke noe å hekte seg opp i, ingen spor, inger ledertråd. Tenkte om igjen, og igjen…

Lesbisk!??????
Elskerinne???????

Han sugde febrilsk på sigaretten, prøvde å roe seg ned, men han ble bare mer hyper av det.

Lurte hun ham?
Var det et patetisk forsøk på å få ham til å binde seg? Hun hadde ville gifte seg for en tid tilbake, men han hadde strittet imot. Dårlig erfaring og alt det der.
Avtalen var jo “morro for alle penga”, ha det gøy og leve livet fullt ut, en trenger vel ikke noe giftering for det vel? Var dette hevn?

Tankene surret som en stor sverm av veps som hadde gått beserk.
Var det noe galt med ham? Tilfredstillte han ikke henne? Tvilen gnog i ham. Tœret opp det lille av selvtillit som var igjen. Sugde ut manndommen hans. Kunne han ikke tilfredsstille sin kvinne lenger? Var det derfor hun hoppet gallant over på den andre siden?

Hadde det bare vœrt en mann hun forlot ham for, da hadde han hatt noe å kjempe mot, noe han forstod. Fair play hadde det vœrt, ikke dette…

Hun låg der.
Tolmodig.
Betraktet alle sinsstemningene som med rasende fart visket den ene etter den andre bort fra ansiktet hans.
Som å betrakte en “silent movie”.
Hun syntest synd på ham.
Men ville ikke hjelpe.

Da ansiktet endelig snudde seg mot henne, utviste det bare…

Disgust!

Unknown sa...

Nå var han sånn igjen, stille i sin egen verden, svarte ikke bare tok et nytt drag av sigaren og stirret tomt ut i luften. Han satt på senga med ryggen mot henne

-Synes du at jeg er for tykk? gjentok hun engstelig.

Midtsommernatten farget rommet orange, hud og tapet hadde samme farge.

-Elsker du meg ikke lenger? spurte hun og kjente tårene sprenge på i øyenkroken.

Ryggen hans var en taus vegg. Han luktet bark og granbar, blandet med krydret tobakk.

-Har du en annen kanskje? sa hun med gråtkvalt stemme. Er det den damen i rosa kjole på Seven Elleven? Hun med det lyse håret, beinrangelet?

Fortsatt satt han bare der og pattet på den idiotiske sigaren sin. Han røkte alltid sigar når de snakket sammen om natten.

-Bare sitt der som en taus østers du, det er greit for meg!Jeg vet nok at du skjuler noe, mor hadde nok rett ja, du er en ussel taper uten ryggrad. Trofast er du i hvertfall ikke!

-Det er ingen annen, kom det kontant fra veggen.

Endelig fikk hun respons. Hun måtte nesten smile over hvor desperat han hørtes ut. Hun la seg tilfreds tilbake i senga.

-Hvorfor vil du ikke elske med meg da? spurte hun sutrende. Du ville jo i går! Du syns du jeg er for tykk, gjør du ikke?

-Du, jeg skal på jobb snart, kan vi ikke sove litt nå? spurte han fortvilet.

-Sove,sove,det er alt du snakker om når du snakker, din dumme stut! Jeg er nesten sikker på at du har en annen?

-Kan du ikke holde kjeft snart, sa han irritert og slo asken av sigaren. Røyken snodde seg som en slange opp mot taket.

-Synes du jeg er for tykk, sutret hun?

Han løftet opp det tunge askebegeret i krystal og stumpet sigaren i bryllupsgaven.

-Du har en annen, det er jeg nesten helt sikker på, sa hun med klagestemmen sin !

-Nei, jeg har mer enn nok med deg, sa han og reiste seg.

Så snudde han seg endelig mot henne, med et ansikt hun ikke kjente. Slaget kom fort og uventet som en ulykke på motorveien. Askebegeret traff henne i tinningen. Hun fallt tilbake i senga og en rose av rødt spredde seg rakst utover den hvite puta. Det rykket lett i øyenlokkene og små skjelvinger gikk gjennom kroppen hennes. Så var hun endelig stille.

Jorunn Solli sa...

Jeg er så glad for å få så mange svar. Jeg skal kåre en vinner i løpet av uka. Gleder meg til å nærlese.

Jorunn Solli sa...

Jeg vil bare meddele at jeg har lest gjennom alle innkomne tekster, men har skikkelig problemer med å bestemme meg for hvem som skal få første premien… Det mest fantastiske med å lese alle tekstene er at de beskriver høyst ulike situasjoner… Jeg må ta en ytterlige gjennomlesning, før jeg bestemmer meg. Egentlig synes jeg det er litt teit med sånne konkurranser, men hvis man tar det som en lek og det virker motiverende så er det jo bra. Kort sagt: Dere som har sendt inn tekster er ikke glemt og premien ligger her i en liten Norlipose her på Tullinkontoret.
p.s jeg kommer til å begrunne min avgjørelse.

Jorunn Solli sa...

Beklager at jeg foreløpig ikke har gitt noen tilbakemelding på de enkelte tekstene, men det skal jeg få gjort i løpet av uka her i Berlin… her har jeg arbeidsro.