fredag 12. juni 2015

Noen spontane tanker og presiseringer jeg gjorde meg i ettertid av intervjuet på et arrangement som NJ Frilans

Dette er utgangspunkt for mitt engasjement. Altså ingen fasit.

Vår tid trenger komplekse historier
Jeg blir ikke underholdt av ubalanserte og spissa reportasjer, der det på forhånd er bestemt hvem som er skurken og hvem som er helten. Tekster som går mot et forhåndsbestemt mål eller budskap synes jeg sjelden er spennende. Jeg liker tekster der jeg følger erkjennelsesveien til forfatteren, eller journalisten. At det er ekte utforskning.
Min tanke er at man skal legge fram kompleksiteten og overlate til leseren å eventuelt velge standpunkt. Å få en ferdig fortolket tekst, enten man skriver journalistisk eller skjønnlitterært, opplever jeg som lite givende. Ofte er leseren smartere enn skribenten. Jeg tror det er lurt å ikke undervurder leseren.
Jeg mener ikke bare at unyanserte tekster er dårlig underholdning, men jeg tror også er farlig i våre tider. Alle formidlere i dag har kanskje et ansvar for å formidle kompleksiteten på en forståelig måte? Det kan høres ut som et paradoks. Men det er viktig i vår tid hvor det er så mange krefter som virker polariserende.
Den som skriver bør også sette seg selv på spill, og også se seg selv. ”Selvrettferdigheten er rettferdighetens største fiende” er det noen som har sagt. Nederlag i livet kan være gode nyheter for litteraturen.
I skjønnlitteratur må det være språklig interessant.
Lage bilder, klang og rytme
Nyanser.

Språkets betydning for menneskelig vitalitet
Skrive der det gjør litt vondt?
Jo mer personlig jo mer allment gjenkjennelig.
Dyrke egen rarhet i teksten.
Klisjeene når sjelden fram med mindre det er en bevisst lek med klisjeer.
Å ikke ha tilgang til språket kan føre til avmakt og psykiske smerter. For mange kan skriving virke helende. Hvorvidt resultatet av skriving blir bra er umulig å forutsi på forhånd.
Noen forfattere sier de er en annen etter at de har skrevet boka. At vi som leser har fulgt forfatteren.
Ved å skrive selv, kan man også få større glede av å lese.
Det finnes verken klisjéfylte eller kjedelige mennesker, men det finnes både klisjéfylte og kjedelige tekster
Det er vanskelig å forutse hvem som får publisert sine tekster på et forlag, og hvem som blir refusert. Ofte kommer det nye og interessante fra uventet hold.
Det er ulik motivasjon for å melde seg på skrivekurs. Noen har allerede utgitt bøker og trenger inspirasjon og påfyll. Noen er helt nybegynnere. Noen tenker på å bli forfattere. Noen gjør det for sin egen glede. Jeg tror det er en fryd for alle mennesker å kunne uttrykke seg.

Jeg tror det er sånn at noen forfattere rendyrker én litterær stemme, mens andre har flere stemmer. Det er kanskje sånn at ulike sjangre appellerer til ulike sider hos forfatteren?
Noen skiver mer intuitivt, og får det til å funke. Andre prøver og feiler, og leser seg opp på ulike grep og virkemidler for å få teksten på plass.

Skrivekurs og opplesninger
Gro Dahle trekker fram flere punkter om mulighetene med kurs og opplesninger, og hvorfor det kan være viktig:
·      Det handler kanskje om å utsette seg for press og oppgaver, og at ved et slikt type press så skjer det noe.
·      Gir rom for å komme sammen og vise hverandre, både med åpen mikrofon og opplesning, men også ved kurs hvor språket er i fokus.
·      Etablere trygge rom og trygge situasjoner hvor folk våger å slippe seg ut og slippe stemmen sin løs.
·      Det å bli sett er viktig. Å bli sett på et kurs, og å gjøre seg sett gjennom åpen mikrofon.
·      Kan stimulere språklig utvikling og egen personlig utvikling, og disse to tingene henger sammen.
·      Det er moro! Det å gjøre kunst sammen, skrive skjønnlitterært, er like mye å reise på ferie som å reise til Syden.
·      På kursene reiser vi i oppgaver og i tekster, og oppdager og opplever ikke bare språket, men nye sider i oss selv.
Vennlig hilsen Jorunn Solli
jorunn@tekstuniverset.no




Ingen kommentarer: