onsdag 20. mai 2015

Eva Marie Greiffs minne fra Trondheim 9. april 1940

Mor, far og jeg hadde nettopp våknet. Vi bodde i en tomannsbolig og radioen hos naboen sto veldig høyt på. Far reiste  seg opp i sengen og sa at han måtte slå på radioen for han syntes han hadde hørt gjennom veggen fra naboen at Norge var okkupert. Da vi slo på radioen så hørte vi det. Tyskerne hadde okkupert Norge. Vi ble sittende foran Radioen lenge. Mor laget frokost. Men far var ikke til å rikke fra bort fra radioen, så mor flyttet et bord dit. Det var det vanlige til frokost, men vi fikk egg, det brukte vi ikke å ha til hverdags. Far var veldig alvorlig, så jeg forsto at dette var veldig viktig.
Mor hadde lovet at vi skulle gå til byen denne dagen for å kjøpe nye sko til meg, Jeg masta om at vi skulle komme oss av sted. Mor var litt betenkt, men hun gav etter. Været var fint, så vi tok ikke trikken, men gikk de tyve minuttene til sentrum. Løvet var ikke grønt enda, men det luktet vår fra mulden i havene vi gikk forbi .Det var ikke så mange mennesker ute. Da vi gikk over Gamle Bybro, så vi de første tyske soldatene marsjere  opp  Kjøpmannsgata.. De var veldig unge, noen var  bare guttunger, De hadde hjelmer på og marsjerte taktfast  Vi hørte dem på lang avstand
Vi gikk i alle fall til skobutikken og der prøvde jeg spasersko. Jeg falt for et par som var blå og i skinn. Jeg fikk ha dem på meg med en gang fordi det var bart i gatene. Det var stas å få gå med lavsko for første gang det året. Da vi kom ut av skobutikken traff mor en venninne og vi gikk på Eriksons konditori. Der fikk jeg is og brus. Det  var ikke hverdagskost for meg  Mors venninne kunne fortelle at byen skulle rømmes neste dag. Hun og familien skulle dra på landet samme kveld. Det gikk mange rykter om hva som skulle skje. Noen  gikk ut på at byen skulle bombes nest deg,
Da vi kom hjem var allerede far  der. Han mente vi skulle vente og se, men vi pakket i alle fall ned det viktigste i tilfelle vi måtte rømme på kort varsel. Det var godt vi hadde gjort det, for dagen etter  kom det melding på radioen at  byen måtte  rømmes.
Vi gikk veldig langt på gjørmete veier ut av byen. Det var mor, far, meg og en tante. Vi var slett ikke alene på veien, det var veldig mange som gikk i sammen retning. Noen få biler var det også, men de kjørte seg fast på den gjørmete veien. Tror ikke noen visste hvor vi skulle. Min tante snudde da vi hadde gått halvveis og gikk tilbake til byen. Hun tenkte på mann og sønner som skulle komme fra arbeid.
Til slutt kom vi til et forsamlingshus hvor vi tok inn. Der var vi om natten. Husker at en mann la seg på langbordet for å sove. Det var fullt på stoler og gulv. Husker ikke hvor jeg sov.
Neste dag gikk vi tilbake til byen, og da kunne min tante fortelle at i byen  hadde det  stille og fredelig. Den påfølgende dag reiste vi til en gård utenfor Røros hvor vi hadde feriert året før. Dit hadde ikke tyskerne kommet landeveien enda, men det var tyske fly som fløy lavt. Vi følte oss i alle fall tryggere der enn i byen.
Der var vi til skolen skulle begynne. Jeg var syv år og skulle begynne i 1. klasse

Ingen kommentarer: