lørdag 1. september 2012

Oppgave med innleveringsfrist 1. desember 2012



Skriv en tekst på toppen en A4side med utgangspunkt i dette bildet:
 Av alle seriøse innsendte tekster kårer jeg en vinner ved loddtrekning. Det viktigste er ikke å vinne men å delta. Morsomt om folk vil legge ut (eller få meg til å legge ut) tekstene sine på kommentarfeltet. Det kan være anonymt eller under fullt navn. Da kan vi se hvor forskjellig tekster med samme utgangspunkt kan bli.
Vinneren av forrige oppgave finner du HeR

4 kommentarer:

Anonym sa...

Skriveoppgave.

Jeg hadde sett henne mange ganger tidligere, men da ute. Nå var hun her inne i rommet, eller jeg tror hun var her. Siluetten lignet, hårfrisyren lignet og kanskje bevegelsene?
Jeg forblir stående, fjetret. En duft henger i rommet. Men om sant skal sies, er jeg ganske forkjølet, tett både her og der, så luktesansen er kanskje ikke til å stole på. Det er derfor jeg befinner meg her inne denne torsdagen i oktober, forkjølelse, forkjølelse og atter det.

Lyset som strømmer inn er krystallklart, men sola står lavt på himmelen.
Vi nærmer oss mørketid her nord, så jeg kan ikke være helt sikker. Tingene får liksom et ekstra avtrykk eller ettertrykk nå før de suges opp av mørket. Det er som om konturene gir opp med å være linjer, vil heller være bløte skyggelag.
Og jeg selv, som flyter her inne i en feber som kommer og går og som varer inn evigheten, kjenner det som jeg beveger meg på luftputer og i luftputer med bomull i hode og øre.
Men synet er i orden. Jeg ser det jeg ser. Det var henne, helt klart. Jeg kjente igjen kjolen, men kanskje ikke fargene? Jeg tror det har sammenheng med gjenskinnet fra mur- strukturen inn i rommet, eller er også synet mitt forstyrret?

En kopp sterk kaffe vil klargjøre saker og ting.

Når så jeg henne sist? I slutten av september var det. Nylig hjemkommet fra København går jeg i egne tanker gjennom Storgata, jeg skal krysse Rådhusgata og ser opp. Blikket fester seg ved en sennepsgul kåpe, mørkt, kortklippet hår, veske..å ja, der var du...Jeg blir oppmerksom på smilet i hele meg og rusler videre for å fullføre ærendet mitt.

Og nå da, i denne skumringstimen, hvor tok hun veien- inne og ute? Vet ikke.
Jeg søker på nytt tilbake. September ja, og før det? Kaffen er fortsatt varm, varm som sjeldne sommerdager her nord da vi kan kle av oss. I bildet fra torget en julidag ser jeg deg igjen der du runder hjørnet ved Domusbygget. Mest ser jeg kjolen, den er så mye, så mye stoff, så mye bevegelse, så mange farger, så skoene, kurven, håret og måten du går på. Jeg leser glede, smil, sikker forventning om det gode.

Jeg vender oppmerksomheten mot meg selv. Hva er det som skal gjøres klart i denne tilstand av forkjølelse, en oktobertorsdag der skyggene er lange og doble?
Hva er det å hente? Jeg ser deg igjen, en dobbelteksponert refleks fra minnebanken, evige spor i et jentesinn. En elsket og beundret tante, varm og vakker, og jeg i meg merker fryden over å ha vært og er et elsket tantebarn.

Av Ragnhild Moe Jenssen

Anonym sa...

I godt selskap

Ute var det begynt å skumre.
De to satt i en krok av lokalet, ved vinduet.
En lys og kortklippet kvinne,
en høyreist mørk med et sort slør trukket over hodet.
Den lyse satt tenksom og lyttet med armene i kors.
Den mørke gestikulerte ivrig med hendene
mens hun tydeligvis ordla seg på sin måte.

Hva samtalen deres gikk ut på
kunne jeg bare fantasere om,
men det ante meg at teen ble kald i koppene deres...

Av Gro Claussen

Anonym sa...

Det lå en eim av kjemikalier i den dunkle kjellerboden. En forvillet besøker hadde måttet presse seg ned slitte betongtrapper, tett forbi vegger der den en gang hvite malingen sprakk og drysset som flass fra en fettglinsende hodeskalle og til sist gjennom en løst sammenspikret samling planker som noen engang hadde kalt ”dør”.
I tusmørket skimtet en bred mannsrygg i lyset fra en dinglende rød lyspære, svaiende sakte i ledningen som var fastspikret et sted oppe blant spindelvev og muselort. Under en vilter skokk grå hår pliret aldrende grå øyne over et par briller parkert på en nesetipp som bar vitne om intense drikkevaner. Ingen hadde noensinne kunnet forklare vitsen med disse briller. Den krumbøyde, tause mannen så jo aldri gjennom dem. Bare over kanten. Men det klart at en årsak kunne være det konstant voksende fettlaget på glasset.
Målet for mannens intense konsentrasjon var en papirlapp som sakte vugget fram og tilbake i en klar væske i et flatt plastkar. Med innvante bevegelser rørtes fremkallingsvæsken om mens et monokromt mønster sakte etablerte seg på det blanke papiret. År av fotoframkalling hadde gjort den gamle til stjernekunde i fotobutikken to kvarter nede i sidegata der for stunden en hutrende menneskeskare i taushet delete plass mellom falmende husvegger og snøhauger livfullt dekorerte med hundepiss og sigarettstumper. Det var juletid, og ettersom hans fortid med sikkerhet kunne sies å være lenger enn hans framtid, ville han gjenoppleve de lykkeligere dager som via et luggslitt Yashika kamera fra 6o-tallet lå fanget i plastkopper med lokk. Stablet i lange rekker samlet filmrullene tidens støv på vaklende trehyller oppetter veggen til høyre, over plastdunker med fremkallingsvæsker og stoppbad som samlet det samme støvet nede på gulvet.
Etter noen minutter fisket han papiret opp med en klype, og langet det over i stoppbadet hvoretter den vanlige 60 watts lyspæren tentes. Han stirret på resultatet, flyttet ettertenksomt kroppsvekten over fra venstre til høyre ben og rynket en furet panne. Bildet var svart-hvitt og på en merkelig måte både i og ute av fokus samtidig, ubestemte former. En vág menneskeskikkelse, en skygge av en annen skygge mot et lyst parti. Som et vindu der blekt dagslys mykt og ufokusert faller inn fra venstre og belyser en diagonal form. En skulder. En overarm? En støkk fór som et gufs gjennom ham. Øynene sammenknepet et fullt minutt over de ubrukelige brillene og den krummede kroppen ga etter som under et stort trykk ovenfra muselort og sprukne takbjelker. Han famlet u-seende etter støtte med venstrehånden og det ennå dryppende fotografiet unnslapp høyrehånden og han landet med baken på en trekrakk der alle bena syntes uenige om avstanden til gulvet.
Han så klart i et lys der ingen briller trengtes. Hun har der igjen. Den skulderen han elsket over alt på jord. Lyset fra det store vinduet i trapphuset, sommersolen i alle de gode fargene i hele verden samlet på Hennes skulder, hennes nye sommerkjolesom falt i folder over hennes ungdom og skjønnhet der latter og lekfulle øyne fant hans. Lykkelige hjemme etter et besøk til klesbutikken i nabobyen der han med alvorlig oppsyn og en noe ustø hånd rakte fram 54 kroner og 65 øre til en vennlig oppmuntrende butikkansatt. Han følte tårene trenge på som kildevann skringer fra jorden: rent, uforfalsket, sprudlende friskt. Ekte i en verden når 54,65 ikke engang rekker til en liter melk og et godtagbart brød. Og 65 øre ikke engang brukes til noe som helst.
(fortsetter på neste kommentarfelt)

Anonym sa...

Brillene havnet på bordet mellom framkalling- og stopp-bad. Og han selv satt der med ansiktet begravd i hendene, sakte vuggende på den uenige krakken. Stille mellom sin egen framkalling og stopp i livet mens 54,65 og solskinn og fargeprakt og hennes hud tumlet lik høstløv i vinden. Vinden som smøg seg opp ryggen hans og rufset i håret. Det luktet av Henne. Hånden hennes landet mykt på den brede ryggen som ristet litt, den også.
-”Er det bra med deg? Kommer du ikke opp snart?” kom det mykt ovenfra, et sted i himmelen mellom røde og klarhvite lyspærer. Han rettet på ryggen, førte en rask hånd over ansiktet skjult fra hennes undrende øyne og svarte så kontrollert han maktet.
–”Ja, kjæresten min. Jeg bare tenkte litt. Kom så lager vi jul….”.
Av: Eric Remøe