tirsdag 5. juni 2012

Oppgave med innleveringsfrist 1. september 2012


Drypp en teskje kaffe eller te på et stykke papir. Det mønsteret du da ser skal være utgangspunkt for en tekst. Sjanger kan du velge selv. Teksten skal toppen være en A4 side, men kan også gjerne være mye kortere.

Av alle seriøse innsendte tekster kårer jeg en vinner ved loddtrekning. Det viktigste er ikke å vinne men å delta. Morsomt om folk vil legge ut (eller få meg til å legge ut) tekstene sine på kommentarfeltet. Det kan være anonymt eller under fullt navn. Da kan vi se hvor forskjellig tekster med samme utgangspunkt kan bli.

E-postadresse er jorunn@tekstuniverset.no
Vinneren får en bok fra Tronsmo i posten

18 kommentarer:

Anonym sa...

Hvor lang kan teksten være?

Jorunn Solli sa...

toppen en A4 side :-)

Jorunn Solli sa...

Kaffepulver
Teskje
Kopp
Vann
----
Røre rundt
----
Hvitt papir
Plæsj!
Kjedelig!
Bevege papiret
Litt hit, litt dit
La det tørke
En kaffeflekk
Et univers!!!
----
Av
Annie Grape Johansen

Jorunn Solli sa...

Avskjed på grått papir.
Flekktransformasjon

Vi har drøftet saken og kommer ikke lengere. Det er stopp.Forhandlingsbrudd.
Fortvilet? Ja Sint? Ja, i allefall han.
Alf reiser seg brått fra stolen, deiser til kaffekoppen i det han korver
papirene sine sammen. Og går, går ut.

Tilbake blir jeg sittende, kaster et heller fjernt blikk over bordet.

Kaffeflekken som brer seg sakte over separasjonspapirene suger blikket mitt
til seg. Blir et holdepunkt, et tau å feste seg til
mens jeg faller lengere og lengere inn i meg selv. Etterhvert trekkes jeg
mot en slags åpning til noe grålig. Ikke tåke, ikke røyk.
Bare som en grålig drømmeverden som vil meg noe. Jeg får igjen øye på
flekken, bare mye større nå. I det jeg trår nærmere
forandrer det grå seg, blir tak, vegger, gulv. Og du, for det er du,
forandrer deg til en masse, en rødbrun masse,
det er bare det ordet jeg kan finne akkurat nå, glinsende mjuk og fylt. Jeg
ser du kan skape bevegelser, utvidelser, sammentrekninger.
Og jeg vet, for jeg kjenner deg fra langt tilbake, du hører til hos meg.

Vi var sammen fra tidlig av, men så ble du borte, mistet, eller ga jeg deg
bort i bytte for noe annet? Jeg vet ikke hva som skilte oss?
Men gjett om jeg har lett?
Under trær, i snøen, i elvene, på sletter, i gatene. Reiste med bil, båt,
tog og fly, buss også, i Brasil, Danmark, Finnmark.......
Natt og dag lette jeg. På Universitetet, på Kjøpesenteret, på Stortinget, i
Banken. Tilslutt visste jeg ikke lengere hvem du var, hva jeg lette etter.
Ord jeg kjente den gang forsvant i stillheta, venner skiftet kledning,
fjellet gjenkjente meg ikke.

Og så , nå er du her, rødlig varmt tilstede. Var det jeg som fant deg eller
var det du som fant meg?

Begge armene er fri til å løfte deg opp. Først kjennes du tung ut. Kanskje
jeg ikke klarer å bære deg? Jammen, jeg har da klart å bære barna inne i meg
og utenpå
Båret andre i tykt og tynt, skulle jeg ikke klare deg-nå? Velsignet er jeg!
Jeg retter meg opp. Den øverste delen av deg faller inn mot halsgropa mi,
den tyngste delen former seg mot hoftene mine. Du kjennes som et barn som
endelig blir holdt av mora si. En sansning stiger sterkt opp i meg og får
tårene til å renne.Halvt i blinde vakler jeg meg tilbake og sier at vi snart
er hjemme, at det er litt rotete og uferdig, men at det er her vi bor.

Av: Ragnhild Moe Jenssen

Jorunn Solli sa...

Det er fest i en leilighet, tett ved min bopel. Det er store vinduer der. Jeg kan se de drikker, danser og jeg kan høre de synger. Kvinnen som eier leiligheten er ballettdanserinne. Kjæresten hennes er dirigent.
Det er sen kveld og jeg ligger i min seng og skal prøve sove. Jeg ser "inn" på dette virvar av mennesker i forskjellige positurer. Hører musikken og ser også hvordan dirigenten spiller på sine strenger med hånd bevegelser, som om taktstokken var der.
Livet danser gjennom hodet mitt i musikken. Jeg assosierer med rare tanker og bilder når jeg lukker øynene. Dupper mellom det beviste og ubeviste. Er på tur inn i drømmeland. Gjennom halvåpne øyne ser jeg en "liksom film" jeg overværer fra mitt vindu i min seng.
Musikk og stemmer fyller hele mitt univers. Personene er som marionettfigurer i kontrollerte bevegelser, og tanken slår meg; Er dette tilfredsheten i en stresset hverdag? Så langt borte er alltid livet så nært.
Jeg sovner.

Anne Marie

Anonym sa...

Kaffeflekket på den hvite damaskduken med skarpe bretter fra sykehjemmets rulle fikk en diffus form og farge som bredte seg utover. Familiens øyne og bevegelser stoppet opp. Langsomt beveget kaffen seg mot marsipankaken som sto midt på bordet.

Den gamle damen fylte 94 år, hun var trett av gode og noen onde dager. Og hun hadde masse visdom i seg. Det var dette jeg tenkte på mens kaffeflekken fra koppen hennes sakte trakk seg utover. Senest for et par uker siden sa hun, da jeg maste på henne fordi hun ikke ville spise; - det er ikke noen vits mer. Nok er nok.

Idet kaffestrømmen ble borte under fatet med den festpyntede kaken, visste jeg det. Og jeg hadde sett det; hun veltet koppen med vilje!

Inger-Lise Langfeldt, Bekkestua

Anonym sa...

Flekken av Eric Remøe
Byen var ikke liten nok til å være provinsiell, men heller ikke stor nok til å være urban og kosmopolitisk. Men der den lå omgitt av bølgende åser i et hav av grønt hadde den en attraksjon: en fortausrestaurant. Mellom omsorgsfullt vedlikeholdte rekker av to og tre etasjers bygninger fantes det som av alle var omtalt som ”city”. Et gatekryss der de to riksveiene møttes for deretter å skilles ad. Plassen var markert med et trafikklys som alle med stolthet tok som en bekreftelse på byens overlegne status ovenfor nabobyen en mil mot vest, som måtte klare seg uten.
I dette krysset lå fortausrestauranten, til det ytre en samling av 7 hvite bord, hvert med et varierende antall hvite rottingstoler. Mannen i de øvre førtiårene ankom alltid et par minutter etter at advokatkontoret to kvarter unna trakk ned en rullegardin bak glassruten i inngangsdøren med det korte ordet ”stengt” i sirlige håndtekstede bokstaver. Etter syv års observasjon hadde restaurantens ansatte for lengst konstatert av mannen hadde totalt 4 dresser i ulike beige varianter, samt en koksgrå diskret stripet med dobbelkneppet jakke. En dag for 4 år siden hadde den åpenbaret seg med en rose nedstukket i brystlommen, og innen en time gjettet hele byen på kvinnens navn. Nå var den koksgrå på plass igjen. Uten rose.
Byen stod som nyvasket etter en kort men livlig ettermidagsskur, og sensommersolen sendte små skimrende stjerner fra hver vanndråpe på det hvite stolsetet og mannen i koksgrått dro fram et lommetørkle, viklet det omsorgsfullt ut og tørket både vanndråper og solglitter fra stolen. Deretter knirket det i rottingen under vekten av 120 kilo skilsmisseadvokat, litt som en hest lager små, gjenkjennende velkomstlyder ved det daglige møtet med sin eier. Innen to minutter åpenbarte det seg en kopp kaffe i tykt, hvitt restaurantporselin samt ettermiddagsutgaven av lokalavisa. Mannen fisket opp et par lesebriller fra en brun dokumentmappe og bladde seg raskt fram til side 5. Den erbarmelig tynne avisens nest siste side omhandlet byfolkets mer personlige spalter, med skandaler, fyllekjøring, dåps- og dødsannonser. Særskilt ble dødsannonsene egnet intens oppmerksomhet mens to sukkerbiter havnet i den brune væsken. To dråper forvillet seg ned på tallerkenen og ble like omsorgsfullt tørket opp. Scenen var satt.
(fortsetter i neste kommentarfelt)

Anonym sa...

Men i dag skulle alt bli forandret. En velstelt venstrehånd strøk tankeløst gjennom gråsprengt hår og pannen rynket seg i lange linjer i det dødsannonsen lengst ned forkynte at en hr. Sundstrøm uventet og brutalt hadde blitt revet bort fra en sørgende skare. Den koksgrå fnyste irritert og gjorde seg en mental kalkyle om dødsboet kunne tenkes dekke et ikke ubetydlig advokatarvode som hadde samlet seg opp under tre års skilmissekrangel om en antatt antikk kommode. Eller om pengene skulle ansees være like fortapte som hr. Sunstrøm nå med sikkerhet var.
”-Forbannet…! ” utbrøt han i samme stund som noe hvitt strøk forbi venstre skulder og stoppet brått. Han flyttet avisen til siden, og der dødsannonsen hadde befunnet seg fantes nå et par kvinneben nedstukket i et par brune sko med messingdetaljer. Likt et ekorn som frenetisk klatrer opp en furustamme klatret mannens blikk opp langs to nylonkledde ben, et beige skjørt som begynte en håndbredde over knærne, og en hvit kappe som absolutt ikke var av denne verden. Og lengst opp, omkranset av kobberglinsende krøller kunne han se sitt eget måpende ansikt dobbelt reflektert i et par Gucci solbriller. Kvinnens ansiktsuttrykk kunne bare beskrives som uinteresse blandet med forakt, som man ser et fluelik klisset på frontruten. Han rullet avisen sammen i et blunk og håpet at solbrillene skulle forbli på plass, men neida. Hun fjernet dem og et par stålgrå øyne naglet mannen til den jamrende rottingstolen. Det tar tid å reise en korpulent advokatkropp til stående stilling, og da han stotrende kom seg på bena hadde hun uten et ord vendt ham ryggen og satt seg ned to bord bortenfor ham. Der satt denne åpenbaringen med ryggen mot en blomstrende rhododendron. På bordet parkerte hun en håndveske og et par handsker i hvitt skinn. Restaurantens tafatte plastblomst og tilhørende vase i billig press-glass fikk vike unna sammen med den innplastede menyen med Coca Cola logoen i hjørnet. Femten sekunder hadde det hele tatt, og mannen sank ned på stolen. Glemt var både dødsannonser og usalig hr. Sundstrøm. Akkurat det ordløse i situasjonen plaget ham. Under snart femten år som advokat hadde han kunnet plukke de fleste kverulanters argumenter inn på bare skinnet. Men hva fanden gjør man mot et slikt nådeløst blikk? Han pustet dypt og forsøkte samle seg, men tankene sprang omkring i et mentalt landskap likt en skokk jakthunder i skogen på jakt etter et bytte. Sinnet slo ham. ”-Dæven!” Men han sa det ikke høyt. Hun var jo ikke engang pen! Nesen var for markert. Nesten litt…stor? Leppene var alt for stramme, tynne. Nesten som et likhetstegn i et regnestykke. Som foran sluttsummen på en klientfaktura. Kvinnen i hvitt enset ham ikke. Hun signalerte papir og penn uten å engang se på servitørene og de leverte det sammen med et glass limonade. Deretter hun fisket opp en mobiltelefon og en lavmælt intens samtale kunne oppfattes gjennom lydene av bildekk mot den ennå våte asfalten bortenom rhododendron og plankegjerde. Fasinert, nesten motvillig tittet mannen mot henne. Avisen var igjen plassert som et patetisk forsvar mot denne inntrenger i hans verden. Hun satt med telefonen klemt mellom skulder og øre, nesten usynlig under et vell av viltre krøller. En venstrehånd gestikulerte og rødlakkerte negler tegnet sinte figurer i luften, mens høyre hånd førte pennen over pairet i lange kurver. Fram og tilbake, avbrutt av skrevne ord. Eller tall? Deretter gled pennen igjen, dannet et mønster han ikke kunne tyde. Bruddstykker av samtalen fløt over bordene. Vesende ord fulgte på stikk i luften med pennen, og mot sin vilje la han hele sin konsentrasjon på å tolke denne intenst argumenterende damen.
(fortsetter i neste kommentarfelt)

Anonym sa...

Det var først da han merket at det venstre låret var klissbløtt. Igjen forsvant side 5 med kors og svarte sorgerammer til siden og avdekket en kaffekopp liggende på siden mens en brun flekk spredte seg gjennom lommetørklet som fortsatt lå foldet på bordet. Den brune kaffen dannet en pøl langs bordkanten, og rant ned på låret. Denne gang brast tålmodigheten. Et klingende ”-Faen også” lot unnslippe et ansikt som hadde mørknet i sinne. Nå våget kan ikke ens se i naboens retning, og hans egen unnfallenhet gjorde ham enda mer sint og forlegen. Dirrende av harme ristet han kaffedråpene av buksene så godt det lot seg gjøre og han speidet seg om etter flere servietter. Servitøren som minuttene før hadde nærmest sprunget til nabobordet den da fem illrøde fingerspisser signalerte hjelpebehov stod nå passiv innenfor glassdøren, og den koksgrå måtte bite seg i tungen for å ikke skrike av berettiget raseri. Med stivt ansikt sank mannen igjen ned på den høylytt protesterende stolen.
Da falt blikket på lommetørklet. Der syntes et brunt og diffust bukkeansikt stirre tomt mot ham. Han lente seg framover bordet med følelsen at hans verden ble invadert av fremmede og uforutsigbare hendelser. Kaffen trakk seg langsomt inn i de underliggende lagene i lommetørklet, og nye flekker dukket opp av det tomme, hvite intet. Han stirret åndeløst inn i to tomme øyenhuler og gispet vantro da en pupill langsomt dukket opp i det ene og sekundene senere også i det andre. Den stakkars advokaten stod halvt bøyd over lommetørklet med ansiktet kun sentimeter fra en veltet kaffekopp der først en, og deretter flere svettedråper blandet seg med med det brune. Hikstende av irrasjonell redsel flyttet han blikket nedover der kaffeskjeen hadde landet. Der vokste langsomt et bukkeskjegg fram. Nå var det som om noe brast i ham, og da noen besynnerlige lyder nådde den hvitkledde kvinnen oppfattet hun at den korpulente mannen med det ufine ordforrådet falt bakover i stolen. Denne gangen knirket den ikke, men brast med lyden av splintret treverk. En av de tykkere bambustykkene i det høyre armlenet brast, og den oppflisede enden gjorde med mannens underarm det som soldatens spyd en gang gjorde med Jesus på korset. Han hylte av smerte i det blodet sprutet, og innen sekunder var bukkeansiktet prydet med en en glorie av røde dråper.
I ambulansen fikk de stoppet blødningen fra armen. Men de hadde vanskeligheter med å beskrive hendelseforløpet i den rapport de var forventet å levere ved akuttinntaket. Mannen i grått sparte nå ikke på kruttet, og bablet i vei om bukker, djeveler, kaffe og en hvitkledd kvinne. Intet av disse var å finne på fortausresturanten, og det ble vel ymtet av en og annen at man burde sende ham opp på psykiatrisk.
Ved midnatt, da etablissemangert stengte i henhold til kommunale vedtekter, var alle spor av hendelsen fjernet. Ramos, en deltidsarbeidende ekstrahjelp fra Guatemala skulle akkurat forlate de oppstablede bordene da blikket falt på noe hvitt inne i rhododendronbuskene. Som samvittighetsfull men underbetalt vikar bøyde han seg ned og med to fingerspisser dro han fram et papirark. Han rettet seg opp og holdt det fram i lyset. På en side fantes det kun et avtrykk i rød leppestift av to lepper. Han smilte for seg selv og husket sin vakre Sofia der hun småsyngende fylte baderommet med røde lepper på papir når leppestiften fikk påfyll. Noen ganger hadde hun flirende smasket et rødt kysseavtrykk på pannen hans. Han snudde arket. På baksiden fant han et kunstferdig tegnet bukkehode. Han plystret lavt under hengebarten i det han låste døra og slukket lyset, og den sammekrøllete papirlappen havnet i søplebøtta ved inngangen. ” -Det var djevelsk dyktig tegnet.. rart hva folk holder på med på en fortausrestaurant..” sa Ramos til seg selv.

Jorunn Solli sa...

”Hvorfor skulle jeg bry meg om den flekken der”?
Han ser på meg med forakt og avvisning.
”Jeg spurte deg om hva du ser, ikke om din mening om hvorfor”.
”Prøver du å holde meg for narr? Det er jaggu nok at dere burer meg inne”.
Han ser litt mindre opprørt ut etter at han fikk sluppet ut damp.
Jeg ser direkte på ham:
”Crime does not pay”” Hvor mange år fikk du forresten”?
”Det skal du drite i.. Men det kan jeg love deg at når jeg kommer ut skal jeg sprenge denne helvetes bygningen i lufta”.
”Greit, men mens vi venter på den dagen kan du kanskje fortelle meg hva du ser” ?
”Moderne kunst har aldri interessert meg”.
”Moderne kunst”?
”Ja det er jo bare malingssøl og….”
Plutselig tier han. Det er knapt hørbart da han etter en lang pause sier:
”Læreren brukte å kjefte på meg fordi jeg sølte blekk i skriveboka”.
Han skjelver på hendene. Håndbakene har blåaktige årer og leverflekker.
”Den Prøysenvisa om blanke ark og fargestifter galt ikke meg.
Hvis du gir meg et viskelær skal jeg si deg hva jeg ser”.
Jeg åpner skuffen på skrivebordet og legger viskelæret foran ham.
Han griper viskelæret og ser meg inn i øynene:
”Hele livet mitt finnes i den jævla flekken. Tilsølt, fargeløst og utflytende.Nederlag på nederlag. Kjeft og forakt”!
Han begynner å viske. Først forsiktig, deretter voldsommere.
Jeg tar hånden hans og griper viskelæret.
Med få ord har han fortalt hva han ser i den helvetes flekken.
Jeg kjenner meg som en bøddel.

Av: Bjarne Hattestad

Anonym sa...

Kaffeflekkens inspirasjonsreise.

Jeg har reist langt og lenge gjennom luften på ryggen av en slags Pegasus. Når jeg sier ”en slags”, så er det fordi dyret er klumpete og ligner mer på et kjempestort, brunt insekt. Nå lander vi med et plask på den våte bakken. Jeg har rettet ryggen og holder meg fast. ”Framme, brummer dyret, vi er framme, stig av!”. Før jeg rekker å si noe, fortsetter det: ”Gleden er på min side”. Så er det vekk på et øyeblikk.
Vi har reist gjennom lufta svært lenge, sett ned på jorda, ledd og grått, ettersom turen har gått, videre, videre. Vi har sett både krig og fattigdom, sult og sykdom, glede og rikdom. Vi har steget høyt og sett jorda som en liten, blå ball der nede, og vi har sust nedover, nedover til vi nesten har nådd bakken, bare ligget på en pute av luft over grønne marker og så steget igjen. Mye har vi sett, men alt kan jeg ikke huske nå. Opplevelsene er nok lagret inni meg et sted, tenker jeg. Men hva er meningen med en slik merkelig reise? Har jeg vært våken, eller har jeg drømt?
Så står jeg alene her, litt fortumlet. En masse vesker og kofferter venter visst på meg. Det står i alle fall navnet mitt på dem. Jeg har ingen mulighet for å bære noe med meg, og her er ingen som kan hjelpe meg heller. Jeg synes ikke det er så rart. Jeg er midt i ødemarka, etter hva jeg kan se. En sti slynger seg innover mot en liten treklynge og jeg begynner å gå på den, i håp om å treffe folk. ”Noen må i alle fall ha tråkket opp denne stien”, tenker jeg
Ikke lenge etter får jeg øye på en eldre mann som sitter på en stein i skogkanten. Jeg stanser, nikker: ”God dag, sitter du her og venter på meg?” Det faller meg helt naturlig å spørre slik, enda jeg ikke vet hvem han er.
”Ja, jeg gjør det”, svarer han og ser meg fast inn i øynene. Jeg sitter her og venter på at noen skal komme forbi, noen jeg kan fortelle ei gammel historie til”. Uten engang å trekke pusten, fortsetter han: ”Det var enda i 1927 at……. ”Vent litt”, sier jeg, ”la meg notere ned denne gamle historia di”. Fram kommer blokk og penn, jeg har dem alltid i nærheten. ”Nå er jeg klar”, forkynner jeg. Og så er vi i gang.
Og siden, etter at hverdagen har begynt å virke igjen, sitter jeg ofte og ”pusser på” de gamle fortellingene, prøver å gjøre dem lette å lese, ta vare på gamle ord og uttrykk og kanskje understreke humoren og slike ting. Jeg har alltid en kaffekopp ved siden av meg, og en og annen gang er jeg uheldig og søler litt kaffe i papirhaugen min. Enkelte ganger ligner kanskje flekken på et stort, brunt insekt, og jeg kommer på den merkelige reisa med ”Pegasus”. Jeg har bestemt meg for at det selvfølgelig måtte vært en drøm. Men hvem veit helt sikkert?

Av Anne-Lise Rustad

Anonym sa...

Hvordan bygge opp noe nytt?
Mønsteret jeg ser ligner på et dyr sett fra den ene siden. Dyret har hode med øye, to horn, en stor hjerne, fire bein, hale og en utvekst på ryggen. Det ser ut som om dyret har et stort indre organ, det må være hjertet, fordi dyret ser så vennlig og snilt ut. Dyret har også en lang tunge som stikker ut, eller så er det kanskje en følsom nese. Det kan se ut som om beina stokker seg litt (henger på en måte sammen), eller så er det bare vinkelen på mønsteret som gir et slikt inntrykk. Hodet er noe ovalt og forholdsvis mye større enn resten av kroppen, hvis man ser bort fra beina. Dyret virker litt langstrakt og ikke så veldig høyt.
Jeg føler godhet for dyret, og lurer på hvor det er på vei, for det ser ut som om det smyger seg litt fremover. Halen henger også ned, med en liten knekk, og som på en hund, er vel det et tegn på at dyret er redd eller føler seg truet. Det virker ellers som om dyret har alle sanser åpne, det er kanskje i konstant beredskap overfor omverdenen, og da er det vel heller ikke så rart om beina skulle stokke seg litt innimellom.
Det kan også virke som om dyret står i en avventende eller kanskje til og med fastlåst situasjon, men med alle sanser åpne, finner det forhåpentligvis snart ut hvor og hvordan det skal bevege seg. Med solide ben, står nok uansett dyret støtt. Tror det er et uttrykk som heter ”med alle piggene ute”. Dette dyret har riktignok bare en utvekst som kan minne om en høy pigg, men hva trenger det å beskytte seg mot?
Dyrets horn er både høye og spisse (de kunne også være ører og/ eller følehorn …). Horn er våpen som bl.a. blir brukt til forsvar mot fiender eller i innbyrdes kamper om maker eller territorier. Hornenes størrelse og utforming er uttrykk for innehaverens styrke og helsetilstand og demonstrerer dermed hans verdi som make. Dyret er kanskje både såret og har en sykdom. Kan det ha blitt forlatt, og ikke helt vet hvor veien går videre? Sykdom gjør kanskje at det trenger og/ eller blir værende alene, og hva med jobb og andre aktiviteter?
Dyret bøyer nakken, og det skyter rygg, noe som også katten gjør når den blir redd. Katter og hunder har ikke helt de samme uttrykkene med sine respektive kroppsspråk. De er ikke bare ulike, av og til er de helt motsetningsfylte. Når hunden krummer ryggen, vil den leke. Når katten gjør det samme, varsler den omgivelsene sine. Jeg tror dette dyret opplever mange indre konflikter. Allikevel er det åpent for verden og det livet tross alt har å tilby!

B.S.

Anonym sa...

Flekken. Gro.P.C.

Hun kjedet seg.
Samtalen rundt bordet var høylydt. Den angikk henne ikke, men hun kunne ikke unngå å høre.
-Merkelig, tenkte hun, hvor det er mange mennesker som er opptatt av ingenting.
Støynivået hevet seg. Den ene forsøkte å overdøve den andre, bare om trivialiteter.
-Pjatt, tenkte hun og nippet frustrert til kaffekoppen, men hun glemte å åpne munnen.
Kjente den varme væsken spre seg over nyinnkjøpt bluse. Forsto ikke hvorfor hun hadde kjøpt en hvit, hun som var så glad i farger. Kanskje hun hadde kjøpt hvitt fordi hun lengtet mot lys og sommer. Kjente det våte stoffet klistre seg ubehagelig til kroppen. Hun ville gå hjem.
Reiste seg. Det var ingen som registrerte det.
Gikk resolutt over golvet, åpnet utgangsdøren og lukket den bestemt bak seg.
Et svalepar svingte seg lekent mellom de gamle epletrærne.
Kjente en svak eim av kaffe omkring seg.
Løp lattermild hjemover, var tilbake til en tidlig barndom da det var lov å hoppe og sprette på hjemvegen uten at noen stilte spørsmål.

Anonym sa...

Dråpen som falt
greide ikke
å skvise bokstavene
& tallene
nå heller
Selv total kontroll
over blekket
ble egen forsvinning
den eneste
mulighet
ij

Jorunn Solli sa...

Alle bidragene kom innen fristen...det er bare jeg som er litt sen med å legge ut tekstene.

Jorunn Solli sa...

Ragnhild Moe Jenssen vant loddtrekningen. I løpet av uken skal jeg finne ut hvilken bok hun skal få fra Tronsmo.

Moro at så mange deltar.

Randi sa...

Så flotte tekster! Hilsen Randi

Jorunn Solli sa...

Ja og så er det spennede å se hvor ulike tekstene blir.