lørdag 10. mars 2012

Skriv din drøm

Skriv ned en sovedrøm. Skriv den som konkret og billedlig så mulig. Ikke tolk drømmen, bare beskriv hva som skjer så konkret som mulig. Ingen detalj er for triviell og det er også fint om dere ikke legger til noe for å få drømmen til å bli logisk.
Innleveringsfrist 1. juni 2012.
Sjanger kan dere velge selv!

Av alle seriøse innsendte tekster kårer jeg en vinner ved loddtrekning. Det viktigste er ikke å vinne men å delta. Morsomt om folk vil legge ut (eller få meg til å legge ut) tekstene sine på kommentarfeltet. Det kan være anonymt eller under fullt navn. Da kan vi se hvor forskjellig tekster med samme utgangspunkt kan bli.
E-post adresse er jorunn@tekstuniverset.no
Vinneren får en pakke i posten


Inger-Lise Langfeldt vant den forrige skriveoppgaven  som er beskrevet HeR

6 kommentarer:

Sten Johansson sa...

Jag är i Spanien, och det ska bli tjurfäktning. Jag är barberare, och någon säger att jag först ska raka tjuren, sedan tjurfäktaren. Jag går in genom en trång gång och kommer in i en lokal som liknar en liten gymnastiklokal. Någon pratar om en 3-årig pojke som har besegrat en 6 månaders tjurkalv. Kalven kommer in och jag kämpar med den en stund. Till slut får jag grepp om den och lägger ner den på rygg. Sedan tar jag plats på en smal åskådarläktare. Man drar in något som ska bli en vagn. Sedan finns en stor tjur på plats, och två män. Tjuren står lugn och stilla, den har en strömförande tråd över ryggen. En av männen visar att tjuren är hårig på sidan och håller upp en stor kniv. Jag vinkar ”här är jag”, men nu är det massor av publik, och männen ser mig inte. Jag klättrar ner för att raka tjuren, men det var tydligen bara ett skämt. Jag går upp till min plats igen. Jag vill fråga en kvinna bredvid mig om det är vanligt med tjurfäktning i så här små lokaler, men jag vet inte på vilket språk jag ska fråga. Nu är tjuren borta. Istället pågår någon slags frågesport med publiken uppdelad i lag. Jag känner mig onyttig, eftersom jag inte kan spanska.

Jorunn Solli sa...

Takk for ditt bidrag Sten :-)

Jorunn Solli sa...

Ser en stor plass under meg. Et torv. Det er fullt av mennesker.
- Hvorfor er de der? Jeg undrer meg og samtidig blir jeg klar over at jeg svever oppe i luften. Er jeg en fugl? En engel? Et gjenferd? Bare Gud vet!
Til venstre på plassen står en kirke. Den er i rød teglstein. Minner meg om Petrikirken hjemme i Stavanger hvor jeg en gang ble behørig døpt, og siden motstridende konfirmert av hensyn til naboene....
Midt på torget, mellom alle menneskene, står en hvit liten buss. Er det en folkevognsbuss? Den har dør på baksiden, og den står vid åpen.
Det er lagt en langgang inn gjennom døråpningen. En smal liten tresak, som de brukte på de små fergene som gikk i skytteltrafikk mellom øyene og byen.
En slank lyshåret mann er i ferd med å gå opp langgangen.
Menneskene protesterer høylydt.
- Neiiiiii, roper de unisont og rasende. - Ikke slipp ham inn!
Jeg blir forundret. Hvorfor er de så sinte? - Betrakter mannen som har stoppet opp.
Det er noe kjent med ham, er det Espen, sønnen min? Kjenner en dump smerte i hjerteregionen. Registrerer det som et ubehagelig varsel.
Tenker samtidig at klesdrakten ikke er Espens. Denne mannen har beige
bukser og beige jakke. Espen bruker vanligvis dongry og genser eller treningstøy...
Jeg svever på et avgrenset område. Får ikke sett ham forfra. Ser bare at det er en slank og lyshåret mann.
Han tar et lite prøvende steg til, og menneskene protesterer høylydt igjen
Da hører jeg min egen stemme ljome over menneskemassen: HVORFOR?
Hvorfor hindrer dere ham? Kan han ikke få gå inn, han vil jo så gjerne!
Menneskene tier. Ansiktene er vendt mot himmelen.
- Ser de meg? undrer jeg.
Den lysluggete skikkelsen får endelig gå inn i bussen. Menneskene står tause og ser på.
Jeg kjenner at det som har holdt meg fast, oppe i himmelen, slipper taket.
Med ett kan jeg bevege meg nedover. Svever langsomt langs den ene siden av den lille bussen. Ser at det sitter en person inne i førersetet. Han er kledd i hvit kappe og har en hvit kalott på hodet: en katolsk prest.

Av: Gro Claussen

Jorunn Solli sa...

DRØM I TRE AKTER

Av Inger-Lise Langfeldt

AKT 1:

Jeg sto på en sandslette med vann på alle kanter, og vinket og ropte til menneskene på fastlandet. De bare smilte og snakket. Jeg prøvde å smile og rope, men de så ikke på meg.
Hvor var alle tingene mine ? - og menneskene mine? Plutselig var det en bro foran meg og der sto det en liten pike. Var hun en engel?

Den lille englejenta sa: Nå kan du gå, - hvilken vei velger du? Snart deler veien seg i to. Den ene er jevn og rett, - det er Solskinnsveien, og den andre er kronglete og stormfull, - det er Torneveien. Og husk, det er ikke alltid det er den rette, jevne solskinnsveien som gir deg lærdom og innsikt i livet.

Piken på broen, min reddende engel, ble mer og mer borte. Jeg ropte, jeg ville be om råd, for jeg visste jo ikke om jeg kunne klare å komme igjennom Torneveien, jeg som bare hadde gått den trygge Solskinnsveien. Men, det kom jo ingen lyd.

AKT 2:

Jeg var i en spennende skog og tornene rev opp armene mine. Men jeg skulle jo danse på roser og smake på ville bær? Mange rundt meg snakket og snakket, smilte og plukket blomster og gikk til sine hus. Jeg hadde også hus og vakre barn som jeg stelte for, slik det skulle være. Og jeg smilte mens jeg stelte, men det var alltid en annen med større og sintere stemme og en munn som ikke smilte. Og hvorfor var barna så alvorlige?


AKT 3:

De lave bygningene var av gråstein. Og det var sand og småstein som små gutter kastet på noen biler. Jeg ropte, men stemmen min ble bare til et hest skrik. Biler og hus brant og mennesker lå såret og døde i gatene. Mødre gråt på sine voksne sønners og barns graver.

I et hus rundt et bord satt menn med stenansikter og sinte øyne. De var viktige menn som bestemte i landet.

Ved et annet bord satt kvinner som lyttet til hverandre og snakket med milde og faste stemmer. De hadde bøker og viktige papirer med lover og leveregler foran seg. Den ene kvinnen reiste seg, gikk bort til mennene og overleverte dem en plakat. Der sto det:

VÅPEN ER FORBUDT
FREDEN REGJERER
KVINNER ER DE SAKKYNDIGE

Jorunn Solli sa...

Jeg drømmer at jeg er inne i en bygningsmasse som kan ligne på et kjøpesenter. Jeg er på veg ut. De gjennomsiktige dørene går opp og inn marsjerer to rekker med svarte kongepudler.
Jeg stopper opp og teller 12 stykker. Jeg blir engstelig og vil ikke bli sett av dem. De har teften av noe. Det virker som om de vet hva de er ute etter. Jeg må komme meg ut herfra fortest mulig.
Jeg vil gjerne finne noen jeg kan fortelle denne nifse hendelsen til.
Martin kommer til meg for å be om hjelp. Den nye kona blir ikke akseptert av familien, bl.a. av de to sønnene og det blir problemer med deling av arv. Jeg er tilbakeholden, vil egentlig ikke hjelpe han.
Så er det noe med den øverste etasjen av et hus. Der er blant annet Zølvi. Det er skrevet noe på veggene, noe med gruppe, noe med utvikling. Senere er vi nede i huset. Zølvi og Britt snakker stille sammen. Jeg fanger opp noe med at Britt ikke kan si "det" til meg. Jeg går bort til dem og spør: hvorfor ikke det, hvorfor kan du ikke si det?

Med hilsen Ragnhild Moe Jenssen

Jorunn Solli sa...

Skrivekonkurranse
Innleveringsfrist 1.6- 12
Skrevet av Anne Marie Theodorsdatter
Drømmen
Jeg sitter på en buss, jeg er festkledd. En morsom buss. Ligner den Leif Juster kjørte i en film jeg så for lenge siden. Vi er ikke mange passasjerer, men de har og fine klær. Kanskje de også skal til samme sted som jeg, til et bryllup. Jeg har lang stakk og vest. Under en langermet bluse med en stor brosje i brystet. Et vakkert sjal lar meg ikke fryse. Det kommer jeg nok ikke å gjøre, for det er deilig sol og blå himmel. Et ideelt bryllupsvær. Og jeg føler meg så fin og forventningsfull. Jeg skal møte noen. Hvem vet jeg ikke, jeg bare vet at noen venter på meg. Derfor har jeg pyntet meg. Håret mitt er flettet og satt opp som en krone, skulle tru det var jeg som skulle være bruden.
Så er vi der. Tunet er omringet av mange hus, men hovedhuset har stor veranda som flere felemenn spiller fra. Og der ser jeg brudeparet. Mange mennesker danser og det er fin stemning og jeg blir klemt på og ønsket velkommen. Et nydelig sted. En storgård er det, det sees på hvordan husene er bygd, og på dekorasjoner og utskjæringer.
Da kjenner jeg noen tar rundt meg. «Der er du, jeg har ventet på deg». En stor mann, med kraftige armer og gode hender som tar i meg. Det lukter godt av han, men jeg ser han har vondt i en fot. «Har du skadet deg» jeg spør. «Hesten tråkket på meg, men det er ikke brudd» svarer han. En god stemme som gjør meg varm. Jeg er forelsket, føler meg som en dronning. Det ser jeg visstnok ut som, får jeg høre, og hjertet mitt banker enda mer.
«Kom skal jeg vise deg noe» sier han, og tar med i hånden og vi går.
Det er blitt kveld, vi går gjennom hogst fra skog. Mange mennesker har tent små bål, som de sitter rundt, spiser og prater lavt. Jeg gjenkjenner mange og vinker. Og de roper etter oss: Lykke til. Hva med, undres jeg der jeg går gjennom skumringen med denne gode mannen ved min side. Og kjenner det gode grepet rundt hånden min. Den varme dagen er over og kveldsbrisen har gjort det til at blå dis ligger rundt i skogen og gjør det til et eventyr sted. Og det er blitt senere forstår jeg. Vi har gått lenge.
Da står vi med et på en skrent. Langt under oss ligger dalen, med elva som går hvit enkelte steder. Og fjellet på venstre side har små koier som er bygget der. Her og der. Disen ligger som et slør over det hele. Han holder rundt meg og jeg kjenner varmen fra han. Det er snart morgen føler jeg. Solen kommer opp langt i det fjerne og hele dalen, fjellet og vi blir gullforgylt i dette fantastiske lyset vi har foran oss og som omslutter oss. Et utrolig syn som gjør meg helt stum.
«Dette gir jeg deg min elskede» sier han.
Da våkner jeg.