fredag 6. januar 2012

Første skriveoppgave i 2012


Sett deg på et offentlig sted i 10 minutter (kafé, venterom, en benk i parken el.l) og skriv ned det du observer og sanser: Lukter, lyder, bevegelser, mennesker, dyr etc etc. Vær helt åpen for alt som skjer rundt deg og la deg overraske. Kanskje blir det et øyeblikksbilde? Eller utgangspunkt for en lengre fortelling?

Du står fritt til å velge sjanger.
Frist for innsending er 1. mars 2012
Av alle seriøse innsendte tekster kårer jeg en vinner ved loddtrekning. Det viktigste er ikke å vinne men å delta. Morsomt om folk vil legge ut (eller få meg til å legge ut) tekstene sine på kommentarfeltet. Det kan være anonymt eller under fullt navn. Da kan vi se hvor forskjellig tekster med samme utgangspunkt kan bli. E-post adresse er jorunn@tekstuniverset.no
Vinneren premieres med et årsabonnement på Bra Damermagasinet som blir lansert i februar 2012.
Hvis du allerede abonnerer på Bra Damer, får du en annen fin premie i stedet.

8 kommentarer:

sidsel K sa...

Morsom oppgave! Jeg ble tent på dine oppgaver etter å ha "vunnet" to ganger!! Første gang som eneste innsender, andre gang pr loddtrekning! Strålende bevis på talent :-)
Nå bare gleder jeg meg til skrivekurset med Gro Dahle.
sidsel K

sidsel K sa...

Hei! Morsom oppgave! jeg ble "tent" på dine skrivekonkurranser etter å ha vunnet 2 ganger: den første som eneste innsender, den andre på loddtrekning! Et sant bevis på talent:-)
mvh sidsel K

sidsel K sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Jorunn Solli sa...

Klart jeg liker doble meldinger :-)
Blir hyggelig å treffe deg på kurs i mars. Kanskje du leverer til denne oppgaven også?
Har du fått Bra Damer magasinet?
Tjolahopp fra jorunn

Jorunn Solli sa...

Jeg sitter på et fullt venteværelse. Et sted hvor ord og blikk nærmest er utenkelig. Men så skjer det:

-Mamman og pappan min er sinte på hverandre! Veldig sinte! Og de vil ikke bo sammen lenger.
Den lille jenta med et farverikt sukkertøykjede rundt halsen ser utfordrende på oss alle og blikket stopper ved meg. Kanskje var jeg en bestemorskikkelse for henne. Mamman var nok inne hos legen.

-Ja, sier jeg. De er nok sinte når de snakker. Men de er glad i deg.

-Ja, og vennen til mamma og damen som bor sammen med pappa, og alle barna – de er venner med hverandre. Vil du ha et sukkertøy? Da må du bite det av, et blått kanskje?

Det var viktig for meg å gjøre det.
Lille venn, så små vi er når vi er store, og så stor du er når du er liten. Og jeg tenkte:
Kjære foreldre, lek at dere er venner – sammen med barnet.

Inger-Lise Langfeldt
Bekkestua

sidsel K sa...

Kontakt

Hun sitter ved hjørnebordet foran meg i den lille kaffebaren. En bærbar pc foran seg på bordet, et moteriktig kaffeglass ved siden av seg.
Jeg ser at hun er pen, på en skjødesløs måte, usminket, litt fjern. En dypgrønn genser med v-hals fremhever den bleke huden.
Hun arbeider ganske konsentrert med hva det nå er,- biter seg litt i leppa, trommer med et par fingre på bordplata, tar en slurk av kaffelatten, skriver så videre. En moderne ung kvinne, dyktig og sterk.

Døra går opp. Et gufs av uteluft og friskt vær kjennes i rommet. En ung mann kommer inn. Han stanser innafor døra, lar blikket gå rundt i det vesle lokalet, går så rett bort til hennes bord i hjørnet.
Han trekker ut stolen rett i mot henne og setter seg. Bare sitter der, ser rolig på henne. Ikke et ord blir sagt.
Hun ser ikke opp, bøyer seg muligens litt dypere over sin PC. Han tar rolig av seg hansker og skjerf, ser uavlatelig på henne. Ikke et ord blir sagt.


Jeg betrakter dem diskret; kjenner de hverandre? Hva har gått forut, og hva skal skje videre?
Hun har tilsynelatende ikke sett ham, men en dyp rødfarge flammer sakte opp av genserutringningen og forplanter seg opp på de vakre, høye kinnbena.

Nå strekker han høyre hånd innover bordet, skriver tilsynelatende noe med fingeren på bordplata foran henne. Fremdeles er ikke et ord blitt sagt.
Hun lukker den bærbare, legger den i vesken, ser ikke på ham, bare drar på seg ytterjakke og sjal, og rødmer, rødmer.
Så reiser de seg begge, liksom i èn bevegelse, og forlater kafeen.

Gjennom vinduet ser jeg dem forsvinne bortover fortauet; Han holder sin høyre arm rundt ryggen hennes, og hun? Lener hun ikke hodet litt inn mot ham? Vinden rusker dem begge i håret. Et halvtømt kaffekrus står igjen inne på bordet.


Sidsel Knutsen

Jorunn Solli sa...

Supert at du deler din tekst Sidsel K.
Takk for at du er en ivrig innsender.

Jorunn Solli sa...

Ventetid.
Tidlig morgen, hutrede mennesker kommer seg ut fra fly toget, entrer flyplassen. Kofferter, bagger, slepes eller trilles etter. Gjennom billett sluken. Hvorfor er alle så flate i ansiktet, ingen glede, ingen smil. Det er vel for tidlig og være glad for at en er til . I tankene ligger en vel enda i sengen sin. Sammen med noen eller kun med seg selv og varmen fra dyna og natten.
Mobilene finnes frem. Lavmælte samtaler høres. Noen sinte og aggresive. Hvorfor involvere med menneskene rundt seg i alt som ikke er så bra i et forhold. Ser at de fleste med reisende ikke er glad for å høre alt som blir sagt.
Vi er på vei.
Messende stemmer høres over høgtaler. Adgang og ankomst blir annonsert. Innsjekking, først sikkerhets kontroll. Og der står VI på rekke og rad. Av med div jakker, belter, sko etc. Noen protesterer, men må. Noen må gi fra seg ting de ikke har lov å ha med. Eder og forbannelser høres, Kontrollørene med sten ansikt gjør bare jobben sin. Har litt medynk med de. Skjønner ikke at alle som reiser ikke vet hva som er lov og ikke lov. Lov verket for reise har jo vært en stund, men noen stiller seg helt uvitende om regler og normer ang flyreiser.
Sjekken over, ventehallen inntas. Et mylder av mennesker. Gående, sittende, springende. Noen på kaffebar, noen bare henger over en disk med kaffekopp og avis. Noen ler, prater, gråter, Raper og gulper. Noen krangler.. PC er i bruk, ipad, musikk kan en høre, flere språk florerer. Og mennesker i alle fasonger. Korte, lange, runde, feite, krokete og skjeve. Noen i rullestol, med krykker. Hår i alle varianter og farger. Det snakkes, spilles. Noen sitter i dype tanker, hensunken. En velfødd inder med familie har virkelig innrettet seg. Kone, tre barn, fuglebur og hundebur. Midt i dette sitter han og sover som en budda figur med hendene foldet over den stor magen. Og til og med slipper en liten fis. Jeg sitter tett ved og hørte det, og dette skaper litt latter blant de andre reisende. Konen blir meget brydd, stakkar. Et rap er og med i seansen.
Flyene annonseres med sine avganger. Menneske myldret avtar, men det kommer stadig nye. Som venter.
En evig strøm- vi er på vei.
Hva mitt øye og sinn oppfanget i timen før avgang på min reise. En kaotisk verden uten for verden.

Første skriveoppgave i 2012.
Inntrykk fra en flyplass
Anne Marie Theodorsdatter